Kategori: Historie

Historien om «tjalk»
«Tjalk» ble bygget i Drange i 1929 som 6 året åpen rogavl. Båten er 8m lang. Den er bygget med lot , ikke stilk. (som er formen på kjølen).
Dette er meget uvanlig. Båten ble mye brukt til landnotfiske på grunnt vann. Båtens akterende er formet på en fin måte. Båtbyggeren heter Alfred Søvik.

Båten ble bygget for et notlag i breivik /herdlevær i gamle herdla kommune, derav fiskerinummeret h-184-h.
Notlaget hadde var 8 eigere med Karl O. Breivik som bas.

kristian og lars djupevåg, far og sønn båtbyggere, kjøpe båten lille julaften 1978. Det fulgte med en mast og rigg som hadde tilhørt en annen båt. Nå ble «tjalk» rigget for seiling med storseil, klyver, toppseil og fokk.

Masta var delvis råtten og det måtte felles inn en ny topp. Lars sydde seil til båten. Som gjennomgikk en omfattende renovering i tørvikbygd, men det originale skroget ble beholdt. Det ble mye seiling i farvannet rundt bygda.
I merkeregisteret i 1934 hadde båten navnet «glimt». Når båten skiftet navn til «tjalk» vet vi ikke. «tjalk» betyr havhest på gammelnorsk. Det finnes også en hollandsk båttype som heter tjalk.
I 1999 ble båten kjøpt av daværende kultursjef i holmestrand. Tjalk ble fraktet med båt dit. Underveis over jærens rev, slet båten seg løs og fikk store skader. Lars måtte til holmestrand for å reparere.
I 2010 ble det sydd nye seil. Toppseilet ble kuttet ut og seilene ble tilpasset en annen mast. Det ble også gjort andre forandringer på båten.
I 2020 kjøpte askøy kystlag «tjalk» og fikk den fraktet over fjellet. Den ankom florvåg 20. Desember.
Et dugnadslag på 5-7 personer satte båten istand i løpet av vinteren.

Laget fikk både stimulerings- og koronamidler til arbeidet.

Foto: inge bastiansen og øyvind kristiansen

Nå blir «tjalk» seilt med strusshamn som base. Båten er en pryd for havna. Våren og sommeren 2022 skal ungdom lære og seile den.

Tekst: Ole-Christian Ness
Akøy Kystlag april 2022.

Leif Salomomsen Haugsdal født 24.januar 1905 kommer fra Masfjorden, nærmere bestemt frå gården Solsnes. I 1933 skjøte han gården over til sønnen. Leif giftet seg med Marie Gjøen. Etter 2. Verdenskrig startet Leif båtbyggeri på Kjøleneset, Haugsdal. Leif flyttet til Skarholmshøyden på Askøy og startet båtbyggeri i Vågen i Strusshamn i 1948. Han tok ikke bare med seg familien, han tok også med seg et hus. Det ble bygget bare en båt på Kjøleneset, det var :

• 1947. «Crossley». Tre. Til Telavåg i Sund. (omtalt som en av Telavågbåtene. Skroget ble senere utsatt for «Kolfyr».

Følgende båter ble bygget på Skarholmen på Askøy:

• 1950. «Steggsund». Tre. Til Glesvær i sund. (omtalt som en av Telavågbåtene.)

• 1950. «Frøysjø». Tre. Til Berle i Bremanger. Egentlig bygd for en eier i Hordaland. Havna I Berle i via Fiskarbanken. Skroget ble senere utsatt for «kolfyr».

• 1953. «Rator». Tre. Til Solund.

• 1955. «Fjordgubben». Stål. Til Linga i granvin.

• 1957. «Gudmundur Tordarson». Stål. Til Reykjavik på Island. Første islandske fiskebåten med hydraulisk bomsving og kraftblokk.

• 1958. «Lyngstuva». 74,4 fot land jernbåt. 220 hk Brunvoll maskin. Eier var Arne Grape m/fl. I Skibotn. Båten var med på forsøksfiske etter reker i Barentehavet i 1970.

• 1959. «Grotanger». Stål. Denne båten var på 110 fot og den største som ble bygget på båtbyggeriet.

• 1960. «Kristbjørg». Stål. Vestmannaøyar på island.

• 1961. «Lyngsstua». Stål. Til Lyngseide i Troms for Sverre Garpe og Arne Garpe.

I 1963 gikk verftet konkurs.

Båtbyggeriet i Strusshavn hadde ikke skinnegang og slipp. Skrogene ble bygget på planker. En gang måtte en stor taubåt tilkalles for å få dradd skroget ut.

Vi må se etableringen av et båtbyggeri i Strusshavn i lys av den oppbyggingen av landet som skjedde etter 2. Verdenskrig. Staten hadde gjennom fellesprogrammet stilt seg i spissen for «utviklingen av moderne fangst- og tilvirkningsmetoder» som styrket utbyggingen av en havgående fiskeflåte og utbyggingen av en frossenfisk industri i torskesektoren. Det samme skjedde også på Island.

Det er et paradoks at antallet personer knyttet til fiske/landbruk i 1932 var 42 % av arbeidsstokken i Norge, mens den i 1970 var 15 %. Det reduserte antall fiskere, greide gjennom effektiviseringstiltak å fange så mye fisk at viktige fiske bestander kolapset utover 1960 og 1970 tallet.

Spørsmål vi ønsker å få belyst angående «Båtbyggeriet i Strusshamn».

Hvem var de som startet å bygge båter på denne tiden? Hvilke kunnskaper hadde de om konstruksjon,beregninger, å lage tegninger , økonomistyring osv?

Hvordan finansierte de oppstarten av båtbyggeriet?

Hvorfor ble båtbyggeriet plassert i strusshavn? Eide eler leide de grunnen der båtbyggeriet ble etablert?

Hadde Lars noen kompanjonger i oppstarten? Hvilken selskapsform ble valgt?

Hvilken ekstern ekspertise knyttet de til seg. Tenker på elektikere, rørleggere, sveisere osv? Ringvirkninger for sysselsetting?

Var det hard konkurranse om byggeoppdragene?

Hvorfor tok det så fort slutt?

Overgangen fra tre til stål. Tok de det på strak arm?

Vi har hørt om en spesielt dramatisk sjøsetting av en stålbåt. Fortell?

Fortell mer om dette med sjøsetting når det ikke var skinnegang og slipp?

Hvor fikk de byggematerialene fra, tre og stål?

Historie fra m/s JOM si tid

Nedtegnet av Ole-Christian Næss

Fleire fiskere frå området Træet, Nordre Haugland og Berland øst på Askøy drev fiske etter torsk, lumre, røsdspette og kveite rundt Utvær og ytre Sula. I normale år dro de avgårde Mandag og var hjemme igjen Fredag eller Lørdag. Under krigen var de lenger borte av gangen, man måtte spare på drivstoffet. Det var rasjonering.
Fra Træet dro et lag bestående av en kutter og 3 oselvere. Oselverne var bemannet av to mann, mens en kar var igjen på kutteren. Var de mange brøre som i vårt tilfelle, kunne to og to brødre legge ut i hver sin oselver når garna skulle settes. Kutteren la seg i posisjon og sendte ut rolagene.

Om bord var det trollgarn, lumregarn og rødspettegarn. De første årene måtte de feste stein med tamp til garna som søkke. Det var et enormt fremskritt når det kom garn med blysøkke i bunnen. Da kunne en ha med flere garn, de var lettere og sikrere å sette. En slapp også å ro rundt på stein. Garna ble satt i kveldinga, etter at det overnevnte fremskrittet hadde kommet, kunne hver mann i oselveren ha med seg over 20 garn av forskjellig slag.

Rolagene sov om bord på kutteren om natta. Grytidlig om morgenen dro osleverlagene for å hale inn sine lenker. Levende fisk ble dumpet i sjøkasser som de hadde på slep etter seg. Det kunne også hende at det var kasser om bord. Det var et slit og ro for å sette garn, berge fangsten og så ro tilbake til kutteren med fangsten på slep. En blir stum av beundring og respekt for disse meneskene.
Mot slutten av en strevsom uke gikk turen hjemover og mot bergen for å levere levende fisk.

Vi i Askøy Kystlag er så heldige at vi eier en av de oselverne som var med på dette fisket. Båten har navnet «JOM», navnet er sammensatt av forbokstavene til 3 av brødrene som eide båten. Båten er bygget i Drange ca. 1938. Det ble satt in motor i den på 1950 tallet. Den originale motoren er ødelagt. Gjennom en entusiastisk gjeng motorkyndige personer i Tvedestrad har vi greid å skaffe tilveie en restaurert 2,5 hk FM bensinmotor identisk til den som sto i båten. Vi i Kystlaget holder nå på å restaurere denne båten tilbake til slik den var på 50-tallet. De onsdagskveldene vi skraper og pusser på båten går tankene til de som hadde båten som arbeidsplass. En av dem lever og har fortalt historien om overgang fra stein til bly og mye, mye mer.

«JOM» har fiskerinummer h-187-a. Den har fiskebrønn med ventiler for utskifting av vann.